Dette innlegget skulle egentlig ha blitt postet for flere måneder siden, men det ble visst aldri postet...
Jeg er hjemme på norsk jord igjen. Jeg har vært hjemme i over to uker nå, og jeg savner USA utrolig mye. Jeg har opplevd så utrolig mye på dette året,mye mer enn det jeg noen sinne kunne ha forestilt meg da jeg satt på Gardemoen for 10 måneder siden klar for mitt utvekslingssår. Mitt år som utvekslingsstudent i USA har gitt meg så utrolig mye, jeg har lært masse nytt og blitt kjent med fantastiske mennesker. Men mitt år i USA har ikke bare vært som en dans på røde roser. Jeg var forberedt på at det ikke alltid skulle være like lett å være bortefra for et helt år, men jeg trodde ærlig talt ikke at jeg skulle møte så mange hindringer på veien. Men det førte meg hit jeg her jeg er i dag, og jeg er stolt over at jeg gjennomførte et år som utvekslingsstudent.
Som sagt har jeg opplevd utrolig mye dette året, og kanskje mer enn de fleste får muligheten til å oppleve. Jeg fikk blant annet oppleve de typiske amerikanske tingene som prom, homecoming, high school, skole lunsj, pool parties, halloween, Thanksgiving, amerikank jul, baseball kamp, football kamp, high school spirit, gå på date, spise typisk amerikansk,in and out burger, Hollywood, mexican food, drive-in og så videre. Også kommer det andre ting som kanskje ikke er like vanlig for utvekslingsstudenter å oppleve. Jeg har vært i 10 av 50 stater(ja, mangler 40 stater). Jeg har bodd i to forskjellige stater, California og Arizona, og lært meg likhetene og forskjellene mellom dem. Jeg kom til California og ble en del av en familie, fikk meg mange gode venner og var involvert i high schoolen. Jeg måtte gå igjennom alt en gang til da jeg flyttet til Arizona. Jeg har opplevd å ha off campus lunch i California, det å spise skolelunsjen på forskjellige restauranter utenfor skolen, hvor det mange ganger ble asiatisk mat som sushi og chicken teriyaki, og hvor DEN du spiste lunch med-lunchdaten, var minst like viktig som HVOR og HVA du spiste. Jeg har opplevd å bo i San Francisco's forstad, med stranden fem minutter unna meg. Å leve et typisk " California " liv, med palmetrær hvor enn du går, supervennlige og åpne mennesker, stranda, en stor variasjon av menneskeminoriteter, drugs og ja. En av mine første dager i min lille by i California ble jeg faktisk tilbudt dop på gata midt på lyse dagen! Jeg vandret for meg selv på vei mot sentrumet i min nye hjemby. I det jeg krysser veien, kommer det en gjeng ungdommer i motsatt retning. I det jeg møter dem, hilser de på meg og spør som om det skulle være den vanligste tingen i verden: Har du lyst til å kjøpe hasj? Helt ny i statene og uvitende så jeg helt forskrekket på han, og svarte med et spørrende fjes før jeg fikk tatt meg sammen og fortsatt videre uten noe ordentelig svar. Jeg kom meg hjem og fortalte om hendelsen til vertsmoren min. Hun bare lo, og sa: welcome to California! Så ja, bare en liten historie om hvordan jeg i begynnelsen var en liten og uvitende nordmann som trodde slikt bare hendte på film, men jeg skjønte rimelig fort at det er realiteten. Og jeg har lært en hel masse om hvor mange kontraster California kan by på. I alt fra klima,kultur og landskap, til befolkning, språk, økonomi osv. Jeg har opplevd en alvorlig fight ute på gata hvor hele området ble stengt av og politiet kom med våpen og røykbomber for å evakuere alle som var til stede. Dette hendte etter en football game, som er et vanlig high school arrangement. Har aldri vært så redd før! Det var som tatt ut fra en gangsterfilm. Jeg har opplevd å bo fem minutter unna USA's fjerde mest kriminelle by Oakland, hvor folk ikke gikk ute i gaten i fare for å bli skutt. Jeg husker vi unngikk denne byen så godt vi kunne, og de gangene vi til nøds måtte kjøre forbi de farlige bydelene, var det ikke noe fint syn vi møtte. Litt skummelt var tanken på at folk ble skutt i Oakland på daglig basis, og flere av mine medelever på high schoolen min hadde gått på skole der tidligere. En av mine venninner var vitne til at en hun selv datet ble skutt og drept på sin egen bursdagsfest! Jeg syntes dette var helt forferdelig, men dette var altså ikke uvanlig å oppleve for flere av ungdommene. Samtidig trøstet jeg meg med at jeg bodde i Alameda, som er så trygg som det går ann. Man kunne helt fint gå ute til to tre tiden på natten uten å være redd for noe som helst. Nå virker det nesten som jeg ramser opp den ene negative tingen etter den andre, og ikke misforstå meg. Selv om jeg elsket å bo i California, og jeg hadde "the time of my life", er det viktig å understreke at alt ikke er så perfekt som folk gjerne skal ha det til, og at det ligger mye skjult under fasaden.
Jeg har også opplevd å bo en halvtime unna storbyen Phoenix midt inne i ørkenen, hvor det ikke var uvanelig å møte på villsvin,fjellrev og slanger.
Jeg kom som nordmann til Arizona og måtte lære hvordan man står på ski(slalom) av vertsfamilien min da vi dro på skiferie til Colorado. Jeg har opplevd hvor stor kontrast det er fra fattige til rike folk i USA, hvor noen av vennene mine hadde familier med så dårlig økonomi at de nærmest bodde i skur, mens jeg bodde i et digert hus med svømme basseng som kan minne om et feriehus.
Jeg ferierte med noen familier som var så velstående at de eide eget privatfly og pleide å dra på ferie nokså ofte. Jeg opplevde å komme til en helt fantastisk vertsfamilie,og jeg kunne ikke ha vært heldigere! Jeg følte at jeg ble en del av den familien, og de gjorde virkelig alt de kunne for å inkludere meg og behandle meg som et familie medlem. Spesielt verts moren min var helt suveren og jeg knyttet veldig sterke bånd til henne. Hun lærte meg så utrolig mye, og jeg ser nok litt opp til henne. Med god grunn! Hun hjalp meg alltid når jeg var i vansker, og hun sørget alltid for at jeg hadde det bra. Ikke nok med at jeg kom til den beste familien jeg kunne ha tenkt meg. Jeg bodde i noen av de fineste strøkene i Scottsdale/Phoenix og var omringet av vakker ørkennatur. Jeg hadde ikke hatt noe spesielt forhold til Arizona før jeg kom dit. Men etter noen uker var jeg helt betatt, og det er ikke tvil om at Arizona er en av mine favorittsteder. Jeg forelsket meg helt i staten!
Mitt utvekslingsår er uten tvil min beste opplevelse! Jeg har lært så utrolig mye og blitt kjent med så mange fantastiske mennesker. Da jeg satte kursen for USA for et år siden, var det et ukjent kontinent for meg og kulturen og landet var noe helt annet enn det jeg var vant med. Men ti måneder etterpå har USA blitt mitt andre hjem, og jeg føler meg noen ganger mer hjemme der enn det jeg gjør i Norge. Jeg har blitt knyttet til venner og familie som jeg aldri hadde ventet å komme så nær. De siste ukene mine i Amerika var tårefylte, tanken på at jeg skulle dra fra dette paradise og alle mine kjære var ufattelig trist. Og det var nesten enda tristere da jeg var kommet "hjem" til Norge igjen. Det var det realiteten virkelig traff meg. Jeg var flere tusen mil unna mine kjære amerikanere, og overgangen fra mitt amerikanske liv til den norske (grå) hverdagen var vanskeligere enn jeg hadde trodd. I flere uker var jeg rett og slett deprimert. Jeg satt hjemme og gjorde omtrent ingenting, jeg klarte ikke slutte å tenke på USA. Savnet var kjempestort, og alle bildene og minnene jeg satt igjen med gjorde savnet bare større. Selvfølgelig var det godt å se igjen både venner og familie, og jeg må ærlig innrømme at det var deilig å være 18 i Norge og ha all den friheten. Men som du helt sikkert skjønner la jeg min elsk på USA, landet folk både hater og elsker. Selvom landet er langt i fra perfekt, så har jeg fått en nasjonalistisk følelse ovenfor landet og føler at det er mitt hjemland, nærmest på lik linje med Norge. Ingen ord kan beskrive opplevelsene mine, og jeg kjenner det er en utfordring å utrykke meg på den måten jeg vil ha. Men det jeg vil frem med er at jeg ikke angrer et sekund på mitt utvekslingsår, og på tross av alt jeg gikk gjennom, hadde jeg mitt beste år!
En quote som har vært viktig for meg og gjennom året, og som vil følge meg livet ut er:
What doesn't kill you, really does make you stronger
